Mandag vedtok Frogn kommunestyre sitt viktigste styringsverktøy – nemlig handlingsplan og budsjett for de neste fire årene. Helgen før ble verdens ledere enige om sitt styringsverktøy for hvordan verden skal klare å unngå en klimakatastrofe.

Men for at internasjonale avtaler skal ha noen verdi må politikken og de nødvendige tiltakene til syvende og sist realiseres av enkelte land og lokalsamfunn rundt hele kloden, lokalsamfunn som Frogn.

Handlingsplanen med budsjett gjelder for de neste fire årene. Det er fire av totalt 12 år som FN mener vi globalt må halvere utslippene og hindre en for menneskeheten svært usikker fremtid. Bidrag fra land som Norge må i praksis være enda større.

I Frogn har vi i dag primært ett verktøy for å bevege samfunnet i en mer bærekraftig retning; nemlig klima- og energiplanen som er en del av handlingsplanen og budsjettet. Allikevel ønsket ikke heller i år de styrende partiene Ap og H å dedikere en eneste krone til faktisk å realisere den.

Klimapolitikk er vanskelig og abstrakt – hvordan skal vi egentlig få dette til?

Som politikere ønsker vi kanskje å sole oss i glansen over at vi gir penger til snekkerbua, at vi kutter i saksbehandlingstiden for byggesak, eller at de eldre skal få spise så mye kake de vil. Da føler vi kanskje at vi gjør en forskjell for noen. Kanskje får vi en hyggelig kommentar i matbutikken eller sosiale lag.

Å drive igjennom effektiv klimapolitikk gir ikke umiddelbar gevinst for noen.

Hvis, og når det virker kan det ikke tilskrives en enkeltperson – det er ingen som kan stråle seg i glansen – alle må bidra for å få det til.

Mange vil heller ha fått kjeft, hets og kritikk underveis. For klimapolitikk betyr vanskelige og usikre avveininger og avgjørelser, og ingen som kjenner til alvoret i det vi står ovenfor tror at klimakrisen kan løses bare med gulrøtter. Det eneste mer eller mindre sikre utfallet er det som skjer dersom vi ikke gjør noenting.

Frogn Frp har min respekt for å åpent si at de ikke tror på menneskeskapte klimaendringer. Da gir det heller ikke mening å fremme politikk som løser noe.

Men Frogn Høyre og Arbeiderparti, dere anerkjenner vår tids største utfordring og dere sier dere har en politikk for å vise vei. Men dere sikrer et budsjett som ikke viser det i praksis. Et budsjett som ikke sikrer nødvendig handling.

Jeg misunner de av dere som ikke er bekymret for den nå nokså åpenbare utviklingen. Dere som ikke er bekymret for hva dere skal fortelle barn og barnebarn om hva dere, i maktposisjon, gjorde for å forhindre utviklingen mot en alt mer ulevelig klode.

Dere som tenker at klimapolitikk er et særinteresse. Som tenker at 12 år er lang tid, og at vi må tenke oss om enda en gang. Men hvor mye tenkte dere egentlig på det når dere skulle tenke på det?

Personlig føler jeg meg truffet når 15 år gamle Greta Thunberg holder tale i Katowice og sier:

”– Dere er ikke modne nok til å si det som det er, til og med den byrden overlater dere til oss barn.”

Gjør jeg nok? Eller lar jeg meg bli forledet av alle andre viktige ting. Lar jeg meg stoppe av flertallets mening om hvordan og hva politikk skal være? Politikk som ikke virker nå, når det virkelig trengs.

For selvsagt synes også jeg at det er bra at vi tar godt vare på våre eldre og satser på skolene våre. Barna er fremtiden, barna er håpet.

Men Greta 15 år sier at “det vi trenger mer enn håp, er handling. For når vi begynner å handle finnes håpet overalt”.

Og Greta 15 år lurer på hvorfor hun burde bry seg om skolen vi voksne satser på, for:

“hvorfor skal en ung person studere for en fremtid når ingen gjør nok for å redde den fremtiden? Hva er poenget med å lære fakta når de viktigste fakta gitt av de beste forskerne ignoreres av våre politikere?»

Ikke heller i år gjør vi nok for å sikre handling. Vi gjør ikke nok for å sikre håp. Og ikke nok for å redde fremtiden.

Leserinnlegg av Linda Byström